Fra prosjektleder til Iron(Wo)man: Malins reise til mål

Liker det ubehagelige

12 timer og 56 minutter etter startskuddet når føttene mine endelig den ønskelige røde løperen og i høyttalerne hører jeg; "Malin, DU er en Ironman!". Tårer av fullstendig lykke og utmattelse faller. Jeg gjorde det. Jeg klarte. Jeg er en Ironman. Det er uvirkelig. Det er sant.

Hvordan havner du egentlig på startstreken til en Ironman når du tidligere har sagt ordene «Jeg forstår ikke hvorfor du gjør det» eller «Det kan ikke være sunt». For meg er det klart, så fort jeg uttrykker meg på den måten, blir det alltid til «Selvfølgelig skal jeg gjøre det!» og "Hvis hun/han kan det, så kan jeg også!". At jeg aldri lærer.

Og så fant jeg meg plutselig på å registrere meg for Ironman Kalmar 2023. Foran meg hadde jeg nøyaktig 358 dager med trening og angst og selvfølgelig jobb og familie å ta meg av.

Som prosjektleder kan du tro at det umiddelbart lages en klar prosjektplan for opplæringen, hva jeg skal spise og så sørge for at jobben blir gjort. Lett! Det eneste problemet med det er at det går helt i strid med treningsfilosofien min. Trening for meg skal være morsomt, energigivende og få meg til å føle meg bra - ikke et planlagt must! Så er det mulig å nå målet om å komme i form til en Ironman med en morsom og behagelig treningstilnærming hvor du kan opprettholde treningslysten? Svar ja!

Tro meg, ikke alle treningsøkter er alltid supergøy, men jeg har lært at jeg aldri angret på en økt. Det samme gjelder nok for deg! Trikset for meg er å få for vane å gjøre noe (nesten) hver dag, hva det er avgjør timeplanen. Legg prestasjonen til side, men prøv å gjøre noe. Du trenger ikke å løpe fort og smake blod i munnen. Du trenger heller ikke alltid være ute på lange løpeturer hele tiden og selv om du trener til triatlon trenger du ikke alltid svømme, sykle eller løpe. Jeg har brukt mye tid på min favoritt trening Bodypump for å styrke kroppen og for meg har kombinasjonen av kondisjonstrening og styrketrening vært uslåelig.

Med flere løp under beltet har jeg erfaring med mental forberedelse og styrke, men å takle en Ironman som jeg tidlig innså ville kreve mer hjernekraft enn jeg noen gang hadde trengt før. For uansett hvor sterk du er, er det vanskelig å presse deg selv fysisk og mentalt i 12-15 timer i strekk. Hjernen sier det gjør vondt og djevelen på skulderen sier at det er på tide å stoppe og det eneste riktige da og det er å koble fra plagsomme tanker. Er det i det hele tatt mulig?

Jo mer jeg tenker på det, ligner det faktisk på meditasjon. La tanken komme og la tanken gå videre. Å jobbe med et mantra når det er tøft under et løp eller treningsøkt har også vært veldig bra for meg. De kan være litt forskjellige, men er vanligvis forankret i mitt "hvorfor", hvorfor gjør jeg dette? Fordi ingen andre enn meg selv valgte dette. For eksempel. «Jeg vil, jeg vil, jeg kan» men det kan også være mer spennende som f.eks. "Hvert steg bringer deg nærmere målet!".

Avslutningsvis vil jeg bare si til de av dere der ute som tenker på å ta en utfordring; GJØR DET! Det er så givende å gjøre noe nytt og utfordre seg selv. Men husk å sette deg fornuftige mål, vær snill med deg selv på veien dit og behold lysten og treningsgleden.

Fra min siste utfordring tar jeg med meg at jeg ble kjent med meg selv på en helt ny måte! JEG ER sterk, JEG KAN presse meg selv når det er tøft fordi jeg er en IRON(WO)MAN!